Mellomfase, farvel

Når høstfargene falmer og bladene faller av trærne, trer vinterkulda inn og fester grepet om landskapet. Dyprøde og solgule farger hører fortiden til, mens de dusere tonene blir enerådende. Nå er det himmelen som byr på den storslagne fargepaletten med tidlige solnedganger og livlig nordlys. Det ligger en følelse av venting i lufta, som om dette er en mellomfase: som om vinteren hvisker lovnader om kulde og store snøfall, mens høsten trekker seg vemodig, men villig tilbake. På en sånn tid er det vakkert å være der ute, kjenne den rå lufta rive i nesa, skogbunnen knase under skosålene og frostrøyken omkranse ansiktet. Kanskje har vinterkulda allerede slått rot der du bor, og du kjenner minusgradene feste seg i hår og skjegg som hvite krystaller. Kanskje er du glad du tok frem de tova ullvottene og den gode lua. Og kanskje er du så heldig at du tar deg tid til å fyre opp et bål og får kjenne den gode varmen mot ansiktet. Mens du sitter der og ser solen ta sitt siste åndedrag før himmelen kles i blåtoner, kjenner du kanskje roen senke seg i kroppen. Vissheten om at måneder med mørke og stillhet, rimkledde trær og vidder samt kalde vinterblåster venter, får det til å krible i dypet. Nå tar vi farvel med den livgivende sola, og jeg kjenner jeg gleder meg til knaking i isen, spor i snøen og roser i kinnene; til stundene ved bålet, og til tining av frosne fingre over ulmende glør.

Nå er det tid for vinter.

IMG_3956IMG_3940IMG_3909IMG_3957IMG_3943

 

Skrevet av Christina L.I

Advertisements

A Soft-Spoken Cry

DSC_0290

Av: Lars Johannes Kippervik

-The Arctic-

When summer ends and darkness thrives

Awakes the frozen winter lives

A barren land the coat a white

Turns red and green in Northern Light

 

“Up North!” He said, his vision clear

In Far up North, he sought to hear

The crackling sound of ice and snow

On glaciers, sea and summits low

 

But when he came to Far up North

A silence lay upon it all

And from the east, a distant shore

A worry- it would be no more.

-Christina L. I

 

*Protect the Arctic*

Give nature a voice. Please check out:

https://www.savethearctic.org/en

Rytmeskifte

2017-01-31-16-54-31

Hjertet banker saktere, pulsen senkes. Landskapet kles i hvitt som for å bevares og beskyttes. Rødmende farger har for lengst gitt seg hen til den nye årstiden. Noen får beholde sin drakt gjennom den lange søvnen, og står frem over myrer og heier. Det er furua med sine snodde greiner og grana med sin rake rygg. Men her er ikke som andre steder. Her finner du de gamle generasjonene som har vist vei gjennom årenes løp og som enten vrir og vender på seg fulle av visdom, eller som står stødigere og med flere lavkledde greiner enn sine artsfrender.

Hvis man lytter lenge kan man nesten høre hjerteslagene- så sakte, så stille, men aldri borte. Det er en annen rytme, og verden måles i lys og mørke, vær og vind, kulde og varme. Å dra på tur på denne tiden av året er å senke tempoet, la hjertet slå saktere og å kjenne på stillheten. Visst er der dyreliv og en søvn er ingen passiv tilstand, men det kan være overveldende å kjenne på de dype kreftene og det ordløse språket: å gi seg hen til naturens rytme.

Så var det meg, da. Hvor kommer jeg oppi det hele og hvor var det jeg skulle? Jeg reiste spent oppover med toget med Snåsa som endestasjon. Jeg skulle tilbake til Blåfjella- Skjækerfjella, nasjonalparken i Nord-Trøndelag, som hadde stjålet mange tanker siden forrige besøk. Med kartet i fanget forsøkte jeg å skaffe meg en oversikt over mulige rutevalg, men for meg selv tenkte jeg: er det virkelig sant? Skal jeg virkelig dit? For er det ikke gjerne slik at når du har tenkt, planlagt og drømt deg et sted, det være seg storby eller naturområde, så kan det føles litt uvirkelig faktisk å være underveis? Jeg hadde tørket mat, pakket og forberedt meg og skulle nå vekk fra studielivet og ut i villmarka- i to uker. Alene. Tullet jeg?

De første kilometrene blir tilbakelagt på en nedsnødd skogsbilvei, men allerede kjenner jeg at skillet er nådd. Jeg er i naturen nå, og blir minnet på at her regjerer ikke vi- heldigvis. Forstå meg rett, det er mye jeg verdsetter ved det siviliserte liv, men visse ting har blitt glemt og visket ut i det altoppslukende teknologiske og ressurskrevende samfunnet. Som resultat mister vi lett dybden og røttene, og glemmer at alle tjener mest på et liv i samspill med naturen. Vel, jeg er ikke her for å kaste samfunnet i et utpreget dårlig lys, for bildet er mye mer nyansert enn hva jeg klarer å presentere. Likevel, vi har vel alle merket det? At stresset regjerer og tida aldri strekker til; at naturen kommer sist i mange av avgjørelsene. Dette er en virkelighet vi selv har skapt, eller heller, blitt fanget i. Når jeg vandrer langs denne skogsbilveien og hører elva bryte seg gjennom isen, så blekner alt dette. Jeg kjenner en annen rytme, hører andre stemmer. Føler meg både fremmed og en del av det på samme tid. Men roen kjennes riktig: den dype roen og samhørigheten.

2017-01-30-14-29-45

Å dra på tur alene er ikke bare-bare. Er det noe man har nok av på en slik tur så er det nettopp tid. Tid til å tenke, betrakte, observere: være. Kanskje litt vel mye tid, faktisk. Selvsagt kan man fylle dagene, fordi å tørre å lene seg tilbake mentalt kan rett og slett være litt skremmende. Det er mange kroker å utforske i eget sinn og selv opplevde jeg å virkelig måtte gå dypt for å holde meg oppe. Jeg hadde det verken vondt eller særlig kjipt, det var mer overveldende. Dette var tross alt første gang jeg tok steget og la i vei alene i vintermånedene, og man skal kunne sine saker for å gjøre det. Alle kan få det til, men jeg kjente på dette med å stole på egne ferdigheter- hvor viktig det er. Rent praktisk, men vel så mye mentalt. Og det var mentalt jeg fikk brynet meg denne gangen.

*

Oppe i dalen og fremme ved nasjonalparkgrensa slår jeg leir på ei lita myr. Rolig himmel dekket av skyer og en mild temperatur preger denne første dagen. Dagene som følger bringer meg oppover i skikkelig myrterreng i den gamle nasjonalparken Gressåmoen (som nå er utvidet til dagens Blåfjella-Skjækerfjella). Her får jeg bryne meg på orienteringsfronten, og det tar noen forsøk før jeg blir enig i kartets definisjon av myr og skogholt. Det er jo både glissen skog og mindre markerte myrer. Lett å surre litt om man slurver! Sola glimter med sitt fravær, men noen dager etter turstart får jeg noen solnedganger gode som gull. Røde som blod eller gylne som en mørk Golden retriever. Det er kjærkomne farger i et vinterkledd landskap.

2017-01-31-17-55-34

Rester av en solnedgang rød som blod

I den ene leiren sitter jeg like ovenfor islagte Litlandorsjøen, blant glissen furuskog, og varmer meg ved bålet. Det lyser intenst og brenner hurtig som furu gjerne gjør. Jeg kikker opp mot himmelen der flere og flere stjerner åpenbarer seg blant skydekket. Månen trer frem, og etterhvert også et svakt, grønt skjær. Først dust og rolig, så lekende og kraftig før det forsvinner bak et tynt skylag. Denne stunden gir opphav til en sang, men presentert her blir det vel mer som et lite dikt:

Nordlyset, nordlyset skinner matt

Dypmørket over et land har dratt

Armene brer seg i vinternatt

og Nordstjerna peker mot himlens skatt.

2017-01-31-23-13-40

Kveldsstund

2017-01-31-21-47-13

Et bål kan varme på flere vis

Fra Litlandorsjøen cruiser jeg og pulken innom storebror Andorsjøen som får meg til å tenke på kano og sommer. Det gjør forresten flere av vannene her. Videre orienterer jeg meg mot et vann kalt Gauptjønna, og dette blir siste stopp før fjellet. Planen er å dra innover mot et fjell som samene anser som hellig, nemlig Lurusneisa/ Tjohkele. Det blir ikke helt som planlagt. Jeg følger en skikkelig dyp kløft- et elvegjel- oppover fra skoggrensa og slår leir i ly for den bitende vinden. Den har ikke mange varme ord å komme med nå tydeligvis, og jeg velger å holde den litt på avstand. Etter en hviledag iblant vakre nedføykede pinner av noen trær er dagen kommet for å møte vinden midt mot. For det er slik det blåser: midt i mot. Jeg tror jeg ser ut som en ekspedisjonsdeltaker denne dagen, og liker tanken. Hvem synes vel ikke det er stilig å assosiere seg med de barske polarheltene (menn og kvinner) en gang i blant?

Men hvorfor går det ikke som planlagt, da? Jo, jeg kommer meg opp på fjellet og selvsagt øker vinden kraftig. Fra bris til kuling. Det blir slitsomt i lengden, kan du si. Kursen innover mot det hellige fjellet er uheldig med tanke på vindretningen. Etter å ha sittet sammenkrøket under lunsjen (i ly for så vidt) ønsker jeg bare å komme meg til helsikke ned av fjellet. Jeg befinner meg ved et lite vann kalt Gaasejaevrie som jeg og to venninner oppkalte pulken vår etter, og distansen ned til skogen herfra er ikke så lang. Det føyker kraftig og sola blir tidvis borte blant vekselvis horisontalt snødrev og skyer. Pulken og jeg suser om kapp med vinden i ryggen, og jubler av glede når skoggrensa møter øyet.

 

De neste dagene biter kulda seg fast i landskapet. Jeg holder til i Seisjødalen, i dette tidsrommet. Ei natt tilbringes under ei gran med et tett, grønt underskjørt. Deretter blir det to netter ved Seisjøen. Her ser jeg endelig DYR! Før jeg krysser vannet blir jeg oppmerksom på to elger som står ved iskanten på motsatt bredde. Det varmer langt inni sjela og jeg fryser i bevegelsen best jeg kan for ikke å skremme dem. Nettene ved Seisjøen blir de desidert kaldeste. Kulda puster meg velvillig i ansiktet og sniker seg under klærne. Den byr også på eventyrlig lys i skumringen med blå og grønne toner, eller røde og rosa.

Avslutningsvis tilbringer jeg siste natta i et skogholt like ved der jeg skal bli hentet med taxi. Skogholtet byr på noen av de beste bålforholdene på hele turen. Tørr gran i alle størrelser nærmest velter i fanget på meg. Til tross for et livlig bål denne kvelden kjenner jeg at det skal bli godt med andre impulser. Det er ikke bålet, eller de vakre omgivelsene som er problemet, men mangelen på impulser i form av liv og samtale. Også det faktum å kunne slappe av i visshet om at man er varm og trygg. Det har vært en spennende tur, men mentalt krevende, som du sikkert har oppfattet. Tanker om sommerturer, eller turer under enklere forhold har forekommet hyppig, men likevel, det er lite som er så givende som en vintertur- bare på helt andre måter.

This slideshow requires JavaScript.

Villmarkshilsen og god tur!

Christina L. I

 

 

 

Hør- så stille!

brumundsjoen-alaskan-vibes

Snøen knirker og isen synger

Det er kveld: snøen knirker og håret rimer. Lette skyer farges rosa over en gyllen rand der sola har gått ned. Blåtonene brer seg varsomt over landskapet og fjellgrana virker med ett litt søvnig. Det islagte vannet strekker seg langt, langt, og med jevne mellomrom kan vi høre isen synge. Det er noe eget ved de kalde, klare vinterdagene.

Vi sitter ved bålet i ly av granskogen. Kulda kommer krypende, vi kjenner den. Bak oss har vi noen kilometer og frosne fletter. Det er Yngvild og Peive jeg er så heldig å ha som turkompiser denne gangen. Peive er en trekkhund, nærmere bestemt alaska husky, og det hele startet med at hun litt skeptisk beveget seg innover Blåmyra en stjerneklar kveld.

Takket være lokalkjente Yngvild dro vi til Nybygda i Ringsaker kommune. Det hører med til historien at jeg hadde “glemt” det ene og andre. Hadde ikke plass til både turutstyr og vanlige klær når jeg dro hjem til jul. I tillegg hadde jeg tenkt så lurt at jeg skulle skaffe meg det jeg manglet i Kristiansand, men det hendte ikke. Yngvild lo litt av meg der jeg kom og liksom skulle på tur uten både skibukse og gamasjer. Det viste seg at gamasjene mine lå i sekken hele turen, for de fant jeg når jeg kom på hybelen. Sånn går det når du skal pakke til alt på samme tid- litt dårlig rett og slett.

Tilbake til Nybygda og Blåmyra lurte vi på hvordan det skulle gå med Peive; hun virket svært utilpass. Yngvild lå i tet med Peive festet til hoftebeltet, og det så ut til at hun fikk løpt av seg noe av engstelsen. Himmelhvelvingen var som roligheten selv med blanke dryss fra en øvet hånd og en måne som krevde stadig mer av plassen. Grantoppene reiste seg ranke på hver side før de åpnet seg for myra som virkelig stod til navnet sitt denne kvelden- Blåmyra.  På vestsiden av myra slo vi leir og satte oss under ei furu, mens flammene spilte hypnotisk og lokket fram stemningsfull sang. Peive som hadde vært skeptisk til mye fant fort roen i teltet og det ble en god natts søvn.

15909679_1332307643488695_1822282267_n

Myrlandskap. Av Yngvild B.

Morgenen hilste oss med feiende vind som ristet utålmodig i teltet. Hetta ble snørt kraftig sammen og bøffen trukket over nesa. Ville tilstander var det ikke, men skjærende var kulda likevel. “Surt”, ble vi enige om. Denne dagen fikk vi kjenne hvor forvirrende myr- og skogorientering kan være. Vi var litt uenige om retningssans og konkluderte med at det er lett å surre i slikt terreng. Kart og kompass er fint i ha, men på et tidspunkt holdt vi på å miste det. Det var den ene kartmappa (uten kompass) som løsnet og lot seg bære av sted med vinden. Dette oppdaget vi ikke før under en stopp, og dette fikk pulsen til å øke noe. Riktignok hadde vi to kart, men likevel. Tenk om det samme hadde hendt under andre omstendigheter. Fysj. Vi fant heldigvis kartet og Yngvild laget en skikkelig svær knute for at det samme ikke skulle skje igjen- kartfestet var nemlig litt ødelagt. Med kartene gjenforent la vi i vei over myrer og gjennom skog: opptil flere ganger avbrutt av at vi måtte klø oss i hodet. Til slutt nådde vi frem til ei åpen myr og et langstrakt vann- Brumundsjøen.

nydelig-kveldslys

Temperaturen synker ved Brumundsjøen og bildet tas med vott- bildesjarm?

Vår bolig ble lagt utenfor naturreservatet og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd vi var langt inni villmarka. Et bål som knitret blant fjellgran. Fargespill og ensomhet.

Stillhet- lyden av stillhet.

Da Yngvild og jeg ruslet ned til vannet etter middagstider fikk vi dagens siste hilsen- et slørete, svakt nordlys.

Den neste dagen skulle bli vår kaldeste, men også svært vakker. Vi gikk langt, eller det føltes langt. Først innover mot Endelausmyrene (og gjett om jeg vil tilbake hit!), deretter fulgte vi våre egne spor tilbake. Ettersom det var min tur til å ha Peive suste vi av gårde bortover isen. (Peive kom seg betraktelig etterhvert, hun er visst litt redd nye omgivelser- særlig uten resten av flokken.) Det var herlig og friskt. Vi rastet når vi var over på myra igjen og nøt den lille solvarmen som var å få. Lunsjen ble ingen lang affære, men det var tid til både hundekos og frossen makrell i tomat. Ingen kan vel motstå en hundelabb og et hode på skjeive som bare roper: kos meg litt, da!

15782128_1332307316822061_923642053_n

Peive og jeg- vi har sust over isen. Av Yngvild B.

Resten av dagen ble kjølig. Vi måtte jevnlig stoppe for å få igang blodsirkulasjonen til fingrene, og det ble to litt innesluttede skikkelser innpakket i hetter som arbeidet seg mot St. Olav. Da vi kom fram og hadde fått i oss varm mat og drikke tok vi en tur langs skogsbilveien i området. Det varmet godt i føttene. Denne natta ble min varmeste, mens Yngvild derimot synes det var kaldere. En av de andre nettene var det omvendt. Uansett, vi sov godt alle tre, og Peive lå like rolig som de andre nettene. Neste morgen timet vi det skikkelig bra med ankomsten til Yngvilds mor. Vi var der samtidig innenfor en margin på ett minutt eller to. Så heldige var vi som fikk skyss både til og fra, og dermed kunne gå denne turen. Takk for skyss og varm kakao i bilen! Og takk for turen Yngvild og Peive. (Peive ble etter turen lykkelig gjenforent med flokken, en opplevelse rikere.)

yngvild-pa-myrene

Lange skygger og Yngvild med hvite fletter

Av Christina L.I

 

 

Mot skogene

Tåka siver mot dype skoger

                Mot liene grønne og kattuglas hjem

          Furua kneiser sin krone ærbødig

                             Når ilden slår skygger og mørket trer frem

 

      Av Christina Log Indbjo

Børgefjell- du mektige, karrige!

IMG_3430

En av favorittleirplassene på turen! Utsikt mot Orrekvatnet

 

Nå sitter jeg på en liten kolle, på en furustubbe. Fremfor meg strekker Thomasvatnet seg dorskt i sommervarmen, skjult bare av noen furutrær. Bakenfor klatrer grana stolt oppover kammen før den til slutt må gi tapt for bjørka. De karrige fjellene troner massive mot en blå himmel der skyene siger sakte nordover. Her nede er ikke stammene kroket eller snodd; her reiser de seg igjen i all sin prakt og kan skue ut over dalføret i ro og mak. På kollen sitter jeg altså og er ute av Børgefjell. Hvordan føles det? Vemodig- og fint.

Den har lokket på meg en stund nå, nasjonalparken. Løftet om villmark der fuglelivet kryr i våtmarksområdene, fjellreven lusker blant de karrige fjellene, og de mange eminente fiskevannene. Nå ble det riktignok ingen fiskestang med i bagasjen, så det har jeg til gode til neste gang. Jeg var så lysten på å utforske området og være en del av det vakre landskapet. Har ikke vært på slike turer alene før, men har lenge sittet med tanken. Nå følte jeg meg klar, og det sitret i kroppen over tanken på å skulle oppfylle en av villmarksdrømmene mine.

Oversiktskart tur

Oversikt over endt rute. Blir aldri helt som planlagt! Utsnitt: Norgekart.no

Etter studieslutt dro jeg dermed av gårde nordover mot Nordland og Majavatn som skulle være startpunkt og endestasjon for turen. Første dagen vandret jeg litt reisetrøtt oppover de skogkledde liene mot nasjonalparken. Den frodige løvskogen og jeg trivdes godt denne solrike dagen. Sekken føltes som et blylodd, men den satt i det minste godt på ryggen. Ved nasjonalparkgrensa ble jeg møtt av et vakkert skue: Storelva som buktet seg gjennom terrenget omkranset av myrer og fjellbjørk; daler formet av fortidas mektige isbreer og fjellene som ble tilbake- høyreiste, karrige og hemmelighetsfulle. Våren og sommeren hadde fått slå rot her i motsetning til lenger inn mot Jengelvatnet, hvor landskapet nødig ville avse vinterdrakten.

Bilde beskjært

Mitt møte med Børgefjell: Storelva og dalen innover mot Jengelvatnet

Når kvelden kom og teltet var reist, ruslet jeg oppover mot en pukkel (høyde 781) på Kuklumpen hvor jeg ble sittende til søvnen kallet. Neste morgen våknet jeg og var litt vel optimistisk da jeg tok på meg shortsen, men synes likevel været gjorde seg fortjent til betegnelsen sommermorgen. Såpass fortjent at jeg måtte vente med å dra av gårde til etter lunsj. For hva var det som hastet? Ingenting. Regnet som kom seinere på dagen var ikke vedvarende. Jeg kunne spise middag til opphold og fossebuldring før jeg søkte mot posens varme med lesestoff for hånden.

IMG_3389

På skjeiva. Mat skal det bli!

Dagen som fulgte startet rolig med en morgentur langs vannene før jeg la i vei med sekk på ryggen. Under den idylliske lunsjen på stranda ved Orrekvatnets østside kom det noen reinsdyr travende. De gav meg ikke større oppmerksomhet da de hadde sortert meg i “ikke farlig-kategorien”.  Jeg kunne dermed kose meg med å betrakte dyrene på nært hold som så mange andre ganger i løpet av turen. Opp til neste leir ble det noen høydemeter, men tunge steg til tross, fjelljoen holdt meg med selskap, og stadig trillet heiloens melankolske fløytetoner fra bergknausene.

De neste dagene måtte jeg endre kraftig på rutevalget, men etter kartlesing i morgen- og kveldstunder var det ikke problematisk å finne nye, interessante steder å oppsøke. Man har jo helst flere alternativer å spille på når man er på tur. Viktigheten av dette har jeg fått i ryggmargen etter friluftsstudiet i Volda. Poenget med turen var jo uansett å oppleve Børgefjell nasjonalpark, og det fikk jeg uavhengig av om kompasset pekte mot øst eller vest. Ombyttet skyldtes mye snø, høy vannføring og litt for knapt med tid til den opprinnelige ruta.

IMG_3457

Min følgesvenn koser seg i vind og måneskinn- Jengelvatnet i retning de lavere fjellene

Fra denne herligheten av en leirplass søkte jeg ned mot Jengelvatnet. Usikker is dekket deler av vannet og elva jeg skulle krysse skar seg glupsk nedover fjellsiden. Krysse kunne jeg ikke med den vannføringen, så jeg måtte gjenvinne de tapte høydemeterne og gå rundt noen småvann. Skal innrømme at irritasjonen meldte seg, men det var jo en mulighet til å få se mer av verneområdet. Det skulle vise seg at denne lille nedturen ble til en stor opptur da kvelden atter kom og det var tid for tannpuss. Jeg stod ute blant tåkeskyer som slikket seg rundt fjellene og strøk langsmed vannene…

Plutselig hører jeg rauting fra fotenden av Store Kjukkelfjellet, og der kommer jaggu en stor reinflokk løpende i fjellsiden. For et syn det var! Jeg følte meg rimelig heldig som var tilstede der flokken tok seg fremover som en stor, sammenhengende organisme før de stanset ca. to hundre meter fra teltplassen. Litt seinere stanset  tre reindriftssamer utenfor teltet og jeg slo av en prat med dem. God og varm i posen fulgte jeg spent med på om de klarte å gjete alle dyrene trygt ned av Kjukkelfjellet og videre nedover der kalvemerkingen skulle foretas. Det skal sies at tåka på et tidspunkt ble ganske tett, men det lettet heldigvis litt, og jobben ble fullført etter et par forsøk.

Neste morgen bestemte jeg meg for å ha en hviledag, men påfunnet om å ta turen oppover Store Kjukkelfjellet ble visst ikke tatt godt imot av høyere makter, for tåka lå mye tettere enn gårdsdagen. Jeg kunne se tåkestrømmen smile uskyldig der den drev forbi i høy hastighet. Vinden ristet i teltet og små vanndråper lå horisontalt i lufta. Vel, vel, jeg fikk pleiet slitne muskler og brukt mine kreative sider isteden , så tida gikk nå, den.

IMG_3479

Så ble det frivillig og tvungen hviledag, da!

Den sjette dagen var det regelrett tungt å stå opp. Jeg gledet meg til å komme i mer beskyttet terreng, uten den veldige vinden. Det var nok ikke høydepunktet å ta ned teltet i piskende regn og blåst, men jeg hadde bestemt meg. Dagen gikk ut på å finne trygge snøbroer og skrå seg nedover i terrenget, tilbake mot Orrekvatnet. Regntøyet mitt har nok sett sine glansdager, for jeg ble i grunnen ganske våt. Utrolig hvor stor pris man setter på teltet og soveposen i slike stunder. Måtte ligge en stund for å gjenvinne varmen og tørke tøyet, men med middag og varm drikke (+ siste resten av Sørlandschipsen!) innabords steg humøret betraktelig, og jeg må ha vært soveposens beste venn denne kvelden.

SOL! Utover dagen som fulgte smilte sola så vakkert at jeg kun gadd å flytte meg fra teltet til det lille vannet jeg lå ved. Det ble en fin dag, og en stor kontrast til gårsdagen i både vær og aktivitet. Kursen videre herfra gikk mot Storelvdalen (tilbake nesten ved nasjonalparkgrensa) og det ble myrtråkking og spennende elvevading for å komme inn i bjørkeskogen. Trærne i området gjorde de rareste akrobatiske kunster og jevnlig var jeg vitne til skikkelig “kabelsurr” av noen røtter. Det ble en kortere tur nedover Storelvdalen enn planlagt, for jeg innså at jeg ikke ville nå frem til Helvetesfossen uten å måtte ofre det gode lofferlivet. I tillegg var blant annet den stakkars baken min så myggspist at den fikk en høylytt stemme i saken. Det er jo dessverre ofte slik at de som skriker høyest blir hørt, men i dette tilfellet var det til det bedre.

De neste par dagene ble derfor tilbrakt i fjellterreng, og selv om myggen fulgte meg som om jeg var rene Michelin-restauranten, var antallet betydelig lavere. Foruten myggen ble det mange fine opplevelser i området med reinsdyrmøter og rikt fugleliv, og siste kvelden ble markert med voldsomme tordenskrall fra oven. Nå er det jo slik at alle gode ting har en ende, og det gjelder også for denne turen. Tilbake på togstasjonen merket jeg at jeg var mettet av inntrykk på godt og vondt og veldig klar for å se familie og venner igjen! Men som med Blåfjella-Skjækerfjella var det skikkelig rart å vende tilbake til sivilisasjonen. Det har sannelig vært en spennende ferd, og jeg har fått oppdage hvor godt man faktisk klarer seg alene, og hvor uunngåelig det er å kjenne litt på ensomheten. Slike turer gjør noe med en, og lengselen melder seg nok snart igjen.

This slideshow requires JavaScript.

Tekst og bilder av Christina Log Indbjo

På vandring i Blåfjella- Skjækerfjella

IMG_0622

På vei til Djuptjønna. Av Yngvild Bjørdal

“Hvor skal vi dra hen?” er spørsmålet. “Hva med Blåfjella- Skjækerfjella?” foreslår jeg. “Hæ? Hvor er det?”

Ja, sånn startet det altså, og etter 12 dager i området har vi- Yngvild, Inga og jeg- fått en god dose villmark. Blåfjella- Skjækerfjella ligger i Nord-Trøndelag og er faktisk Norges tredje største nasjonalpark! Den er en utvidelse av den tidligere nasjonalparken Gressåmoen og går under det samiske navnet Låarte- Skæhkere. Området ligger i sentrale sør-samiske områder, så sannsynligheten er stor for å treffe på den flotte reinen (Miljødirektoratet, 2013).

I forbindelse med friluftsstudiet i Volda skulle vi planlegge og utføre en skiferd i grupper, og vi tre jentene ønsket å utforske et litt mindre kjent område. Når denne nasjonalparken kunne friste med alt fra urskog og myrer til snaufjell og mer alpine formasjoner, kjente vi straks dragningen. Den ble ikke mindre ved at det videre ble informert om liten grad av tilrettelegging.

KART

En ca. oversikt over endt rute. Snåsa til venstre i bildet og det hvite feltet er Sverige. Kart: Norgeskart.no

Så stod vi der, på grusveien, med ski på beina og alt pakket. Turen fra Snåsa togstasjon var en fin introduksjon til hva som ventet oss: vi var så heldige å bli hilst velkommen av to ørner som lekte seg i vinden! Nå ventet skogen og fjellet på oss, og vi dro av gårde. Fra grusveien tok vi oss opp i et eventyrlig myrlandskap. Snodde, krokete furuer undret seg over de nyankomne og et par liryper fulgte vaktsomt med. På forhånd hadde vi vært ganske spente på snøforholdene og hadde vært i kontakt med Turistforeningen i Nord-Trøndelag. Føret vi fikk varierte i takt med temperaturen, men særlig trått var det når vi snodde oss oppover skogliene.

 

IMG_0544

Inga og jeg vil forevige denne kunstneriske tørrfurua. Av Yngvild Bjørdal

Vi kom oss noen kilometer innover mot nasjonalparkgrensa den første dagen og slo leir på Kråkselmyra. Det var godt å være i gang, og vi fikk en skikkelig trivelig kveld rundt bålet. Neste dag fulgte vi myrene og elvene oppover til vi kom til Øyingselva. Spor etter blant annet elg, rype, rev og skogsfugl var å se- så helt alene var vi ikke! Over elva var det merket av en kryssende sti på kartet, så vi antok at det kunne være en bro. Etter litt saumfaring langs elven og en dramatisk elvedal, fant vi redningen og kunne passere trygt. Det er alltid litt vanskelig å vite hvor stor vannføringen er i elver og bekker, men vi fant som regel trygge passasjer. Selv om det var midt i april og vårløsningen hadde startet, var Kong Vinter noe treg med å slippe taket.

En av nettene våknet jeg ved en tilfeldighet og hørte det drysse lett på teltet. Jeg ristet duken- og der rutsjet nysnøen i bakken. Vi ble flinkere med såkalte “snøvakter” heretter. Været var forresten en finurlig sak på turen. Litt som om vinteren og våren tok basketak med hverandre: vi hadde sol utenom to dager og regn bortsett fra én. Et område med temperament, med andre ord.

De neste par dagene bevegde vi oss over tregrensa. Pulken gled fint oppover, men jeg var ganske sliten da vi kom frem til Djuptjønna, 643 m.o.h. På vei opp fjellsiden observerte vi ferske jervespor, så det gav litt ekstra krutt. Om kvelden tittet stjernene frem og vi kunne skimte det lekne nordlyset. Fra Djuptjønna hadde vi planer om å gå østover mot Bjørkvasshatten og Blåfjellet, men kursen ble endret da vi så værprognosene for de kommende dagene.

Vi la om ruta til Langvatnet og Holden fjellgård, hvor vi hadde planer om en hviledag. Under lunsjpausen på vei mot Langvatnet var vi så heldige å treffe på Naturoppsynet. Blant annet fikk vi høre at prosjektet for å øke fjellrevbestanden i området gav positive resultater. Det var gledelige nyheter ettersom fjellreven i dag er kategorisert som kritisk truet. Klimaendringene har muligens påvirket lemenbestanden som fjellreven er svært avhengig av. I tillegg fører varmere klima til at rødreven kan trekke høyere i terrenget og dermed utkonkurrere fjellreven (Artsdatabanken, s.a.).

IMG_0657

Det lir mot kveld og en vakker solnedgang. Av Yngvild Bjørdal

Leirplassen ved Langevatnet bød på turens flotteste solnedgang med dype rødfarger og skyer av gull. Om morgenen våknet vi opp til tåke, men den trakk seg raskt tilbake og åpenbarte landskapet som ble badet i sollys. Været skulle snart vise seg å endres til overskyet og sludd, og det ble i alt den desidert våteste dagen. Fra skare ned fra fjellet der den ivrige pulken måtte holdes igjen, til strev og slit i skogen der pulken var mindre villig. Følelsen av å komme frem til Holden fjellgård og få i seg middag, var helt suveren. Det var godt ikke flere tok turen innom DNT-hytta mens vi var der, for det hadde ikke vært et pent synt: klær og utstyr hang til tørk både høyt og lavt. Hviledagen gjorde godt i både kropp og sjel, og det ble god tid til hygge og småturer. I en av nabohyttene, eid av Statskog, traff vi på ti karer fra Sverige. Det var god stemning i stua etter dagens isfiske og de fortalte oss at de var stamgjester der: hvert år kom de tilbake, hele gjengen.

Etter to netter innendørs, og med nyvunne krefter, dro vi av gårde mot Sverige. Det kom et lett snødrev, men tåka svøpte ikke om tretoppene lik de to foregående dagene. Store deler av ruta i Sverige bevegde vi oss i et naturreservat, og her var det mye flott fjellurskog å se. Vi møtte en trivelig, eldre mann nede ved Jävsjön som hjalp noen samer med å hugge ved. Det ble kun ei natt i nabolandet, men leirplassen der var blant de fineste. Tilbake i Norge fulgte vi vannkanten mot Holden fjellgård og slo leir ved ei stor elv. Føret hadde blitt dårligere de siste dagene så vi bestemte oss for å stå opp tidlig neste morgen. Det ble en lang etappe, men vi sparte oss for mye slit ved å gå på isen.

IMG_0731 (2)

Hyggelig å treffe på fossekallen ved leirplassen! Av Yngvild Bjørdal

Ved neste leirslaging traff vi på DET bygeværet. Det var ikke til å bli klok på. Turens siste “bolk” fant sted i fjellområdene rundt Ismenningen, der vi skulle hentes av Tilbringer-taxien. Apropos Tilbringer: det er ei ordning som tilbyr billig transport til og fra kollektivt i Nord Trøndelag. Vi var kjempefornøyde med tilbudet og må takke for at de brakte oss frem og tilbake på slike uren luren-veier!

De tre siste nettene tilbragte vi i fjellområdet ved Imsdalsfjellet. Yngvild fikk sine ønskede påskedager med strålende sol, og vi nøt alle å sove litt lenger om morgenen. Vi så stadig reinflokker, og det var like moro hver gang. Reinen i område er tamrein som de fleste andre steder i fastlands-Norge. Det er kun sør i landet vi finner villreinen, men dens leveområder er under økende press som følge av arealbruk og menneskelig ferdsel. Vi har i Norge et internasjonalt ansvar for å ivareta Europas siste bestander av den opprinnelige fjellreinen (villrein.no, s.a.).

IMG_0783

“Reinsdyr!” Like gøy hver gang. Av Yngvild Bjørdal

Orienteringen i området var virkelig krevende. Det var som om knausene var en eneste stor gjeng med eneggede tvillinger. Det gjaldt å følge med på kartet, og vi kom oss nå frem dit vi ønsket. En av dagene tok vi oss en tur litt høyere i terrenget hvor vi ble møtt av både reinsdyr og vakker utsikt. Det ble som et tilbakeblikk, for herfra kunne vi se store deler av ruta vi hadde gått. Etter telemarkskjøring nedover mot leiren var det tid før snøsmelting og middag. Kvelden kom kald og klar med et regnbuefarget lys etter solnedgang.

Den siste dagen unnet vi oss en skikkelig daff morgen før vi pakket sammen og rant nedover mot Ismenningen. Vi la fra oss mye av bagasjen (fantastisk følelse) og dro på oppdagelsesferd til en høyde like ved det store vannet. Underveis fant vi en spennende hule, og vi nøt turens siste lunsj. Alle tre merket at matforbruket var noe høyere nå som det gikk mot slutten, og det var deilig å kunne unne seg litt ekstra  de siste måltidene. Så ble klokka plutselig seks og vi satt på ny i taxien. Det var helt merkelig å skulle forlate Blåfjella-Skjækerfjella etter tolv dager, men det skal sies at vi var rimelig slitne. Det morsomste var å komme ned til butikken i Snåsa og føle at det var selveste julaften. Mat, himmelske mat..! Takk for en minnerik tur, jenter!

Under kan du se noen utvalgte bilder fra de siste dagene på turen.

This slideshow requires JavaScript.

Skrevet av Christina Log Indbjo

 

Litteraturliste

Artsdatabanken (s.a.). Fjellrev- en kritisk truet hardhaus. Hentet 4. mai 2016 fra http://www.artsdatabanken.no/Article/Article/133707

Miljødirektoratet (2013, 14. mai). Om Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark. Hentet 4. mai 2016 fra http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Norges-nasjonalparker/Blafjella-Skjakerfjella/Blafjella-Skjakerfjella-nasjonalpark/

Villrein.no (s.a.). Fakta om villrein. Hentet 5. mai 2016 fra http://www.villrein.no/fakta-om-villrein/

Villrein.no (s.a.). Villreinområdene. Hentet 5.mai 2016 fra http://www.villrein.no/om-villreinomrdene/