På vandring i Blåfjella- Skjækerfjella

IMG_0622

På vei til Djuptjønna. Av Yngvild Bjørdal

“Hvor skal vi dra hen?” er spørsmålet. “Hva med Blåfjella- Skjækerfjella?” foreslår jeg. “Hæ? Hvor er det?”

Ja, sånn startet det altså, og etter 12 dager i området har vi- Yngvild, Inga og jeg- fått en god dose villmark. Blåfjella- Skjækerfjella ligger i Nord-Trøndelag og er faktisk Norges tredje største nasjonalpark! Den er en utvidelse av den tidligere nasjonalparken Gressåmoen og går under det samiske navnet Låarte- Skæhkere. Området ligger i sentrale sør-samiske områder, så sannsynligheten er stor for å treffe på den flotte reinen (Miljødirektoratet, 2013).

I forbindelse med friluftsstudiet i Volda skulle vi planlegge og utføre en skiferd i grupper, og vi tre jentene ønsket å utforske et litt mindre kjent område. Når denne nasjonalparken kunne friste med alt fra urskog og myrer til snaufjell og mer alpine formasjoner, kjente vi straks dragningen. Den ble ikke mindre ved at det videre ble informert om liten grad av tilrettelegging.

KART

En ca. oversikt over endt rute. Snåsa til venstre i bildet og det hvite feltet er Sverige. Kart: Norgeskart.no

Så stod vi der, på grusveien, med ski på beina og alt pakket. Turen fra Snåsa togstasjon var en fin introduksjon til hva som ventet oss: vi var så heldige å bli hilst velkommen av to ørner som lekte seg i vinden! Nå ventet skogen og fjellet på oss, og vi dro av gårde. Fra grusveien tok vi oss opp i et eventyrlig myrlandskap. Snodde, krokete furuer undret seg over de nyankomne og et par liryper fulgte vaktsomt med. På forhånd hadde vi vært ganske spente på snøforholdene og hadde vært i kontakt med Turistforeningen i Nord-Trøndelag. Føret vi fikk varierte i takt med temperaturen, men særlig trått var det når vi snodde oss oppover skogliene.

 

IMG_0544

Inga og jeg vil forevige denne kunstneriske tørrfurua. Av Yngvild Bjørdal

Vi kom oss noen kilometer innover mot nasjonalparkgrensa den første dagen og slo leir på Kråkselmyra. Det var godt å være i gang, og vi fikk en skikkelig trivelig kveld rundt bålet. Neste dag fulgte vi myrene og elvene oppover til vi kom til Øyingselva. Spor etter blant annet elg, rype, rev og skogsfugl var å se- så helt alene var vi ikke! Over elva var det merket av en kryssende sti på kartet, så vi antok at det kunne være en bro. Etter litt saumfaring langs elven og en dramatisk elvedal, fant vi redningen og kunne passere trygt. Det er alltid litt vanskelig å vite hvor stor vannføringen er i elver og bekker, men vi fant som regel trygge passasjer. Selv om det var midt i april og vårløsningen hadde startet, var Kong Vinter noe treg med å slippe taket.

En av nettene våknet jeg ved en tilfeldighet og hørte det drysse lett på teltet. Jeg ristet duken- og der rutsjet nysnøen i bakken. Vi ble flinkere med såkalte “snøvakter” heretter. Været var forresten en finurlig sak på turen. Litt som om vinteren og våren tok basketak med hverandre: vi hadde sol utenom to dager og regn bortsett fra én. Et område med temperament, med andre ord.

De neste par dagene bevegde vi oss over tregrensa. Pulken gled fint oppover, men jeg var ganske sliten da vi kom frem til Djuptjønna, 643 m.o.h. På vei opp fjellsiden observerte vi ferske jervespor, så det gav litt ekstra krutt. Om kvelden tittet stjernene frem og vi kunne skimte det lekne nordlyset. Fra Djuptjønna hadde vi planer om å gå østover mot Bjørkvasshatten og Blåfjellet, men kursen ble endret da vi så værprognosene for de kommende dagene.

Vi la om ruta til Langvatnet og Holden fjellgård, hvor vi hadde planer om en hviledag. Under lunsjpausen på vei mot Langvatnet var vi så heldige å treffe på Naturoppsynet. Blant annet fikk vi høre at prosjektet for å øke fjellrevbestanden i området gav positive resultater. Det var gledelige nyheter ettersom fjellreven i dag er kategorisert som kritisk truet. Klimaendringene har muligens påvirket lemenbestanden som fjellreven er svært avhengig av. I tillegg fører varmere klima til at rødreven kan trekke høyere i terrenget og dermed utkonkurrere fjellreven (Artsdatabanken, s.a.).

IMG_0657

Det lir mot kveld og en vakker solnedgang. Av Yngvild Bjørdal

Leirplassen ved Langevatnet bød på turens flotteste solnedgang med dype rødfarger og skyer av gull. Om morgenen våknet vi opp til tåke, men den trakk seg raskt tilbake og åpenbarte landskapet som ble badet i sollys. Været skulle snart vise seg å endres til overskyet og sludd, og det ble i alt den desidert våteste dagen. Fra skare ned fra fjellet der den ivrige pulken måtte holdes igjen, til strev og slit i skogen der pulken var mindre villig. Følelsen av å komme frem til Holden fjellgård og få i seg middag, var helt suveren. Det var godt ikke flere tok turen innom DNT-hytta mens vi var der, for det hadde ikke vært et pent synt: klær og utstyr hang til tørk både høyt og lavt. Hviledagen gjorde godt i både kropp og sjel, og det ble god tid til hygge og småturer. I en av nabohyttene, eid av Statskog, traff vi på ti karer fra Sverige. Det var god stemning i stua etter dagens isfiske og de fortalte oss at de var stamgjester der: hvert år kom de tilbake, hele gjengen.

Etter to netter innendørs, og med nyvunne krefter, dro vi av gårde mot Sverige. Det kom et lett snødrev, men tåka svøpte ikke om tretoppene lik de to foregående dagene. Store deler av ruta i Sverige bevegde vi oss i et naturreservat, og her var det mye flott fjellurskog å se. Vi møtte en trivelig, eldre mann nede ved Jävsjön som hjalp noen samer med å hugge ved. Det ble kun ei natt i nabolandet, men leirplassen der var blant de fineste. Tilbake i Norge fulgte vi vannkanten mot Holden fjellgård og slo leir ved ei stor elv. Føret hadde blitt dårligere de siste dagene så vi bestemte oss for å stå opp tidlig neste morgen. Det ble en lang etappe, men vi sparte oss for mye slit ved å gå på isen.

IMG_0731 (2)

Hyggelig å treffe på fossekallen ved leirplassen! Av Yngvild Bjørdal

Ved neste leirslaging traff vi på DET bygeværet. Det var ikke til å bli klok på. Turens siste “bolk” fant sted i fjellområdene rundt Ismenningen, der vi skulle hentes av Tilbringer-taxien. Apropos Tilbringer: det er ei ordning som tilbyr billig transport til og fra kollektivt i Nord Trøndelag. Vi var kjempefornøyde med tilbudet og må takke for at de brakte oss frem og tilbake på slike uren luren-veier!

De tre siste nettene tilbragte vi i fjellområdet ved Imsdalsfjellet. Yngvild fikk sine ønskede påskedager med strålende sol, og vi nøt alle å sove litt lenger om morgenen. Vi så stadig reinflokker, og det var like moro hver gang. Reinen i område er tamrein som de fleste andre steder i fastlands-Norge. Det er kun sør i landet vi finner villreinen, men dens leveområder er under økende press som følge av arealbruk og menneskelig ferdsel. Vi har i Norge et internasjonalt ansvar for å ivareta Europas siste bestander av den opprinnelige fjellreinen (villrein.no, s.a.).

IMG_0783

“Reinsdyr!” Like gøy hver gang. Av Yngvild Bjørdal

Orienteringen i området var virkelig krevende. Det var som om knausene var en eneste stor gjeng med eneggede tvillinger. Det gjaldt å følge med på kartet, og vi kom oss nå frem dit vi ønsket. En av dagene tok vi oss en tur litt høyere i terrenget hvor vi ble møtt av både reinsdyr og vakker utsikt. Det ble som et tilbakeblikk, for herfra kunne vi se store deler av ruta vi hadde gått. Etter telemarkskjøring nedover mot leiren var det tid før snøsmelting og middag. Kvelden kom kald og klar med et regnbuefarget lys etter solnedgang.

Den siste dagen unnet vi oss en skikkelig daff morgen før vi pakket sammen og rant nedover mot Ismenningen. Vi la fra oss mye av bagasjen (fantastisk følelse) og dro på oppdagelsesferd til en høyde like ved det store vannet. Underveis fant vi en spennende hule, og vi nøt turens siste lunsj. Alle tre merket at matforbruket var noe høyere nå som det gikk mot slutten, og det var deilig å kunne unne seg litt ekstra  de siste måltidene. Så ble klokka plutselig seks og vi satt på ny i taxien. Det var helt merkelig å skulle forlate Blåfjella-Skjækerfjella etter tolv dager, men det skal sies at vi var rimelig slitne. Det morsomste var å komme ned til butikken i Snåsa og føle at det var selveste julaften. Mat, himmelske mat..! Takk for en minnerik tur, jenter!

Under kan du se noen utvalgte bilder fra de siste dagene på turen.

This slideshow requires JavaScript.

Skrevet av Christina Log Indbjo

 

Litteraturliste

Artsdatabanken (s.a.). Fjellrev- en kritisk truet hardhaus. Hentet 4. mai 2016 fra http://www.artsdatabanken.no/Article/Article/133707

Miljødirektoratet (2013, 14. mai). Om Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark. Hentet 4. mai 2016 fra http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Norges-nasjonalparker/Blafjella-Skjakerfjella/Blafjella-Skjakerfjella-nasjonalpark/

Villrein.no (s.a.). Fakta om villrein. Hentet 5. mai 2016 fra http://www.villrein.no/fakta-om-villrein/

Villrein.no (s.a.). Villreinområdene. Hentet 5.mai 2016 fra http://www.villrein.no/om-villreinomrdene/

 

Advertisements

2 thoughts on “På vandring i Blåfjella- Skjækerfjella

  1. Pingback: Fem jenter og ei vidde | Avdeling for Kulturfag

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s