Hør- så stille!

brumundsjoen-alaskan-vibes

Snøen knirker og isen synger

Det er kveld: snøen knirker og håret rimer. Lette skyer farges rosa over en gyllen rand der sola har gått ned. Blåtonene brer seg varsomt over landskapet og fjellgrana virker med ett litt søvnig. Det islagte vannet strekker seg langt, langt, og med jevne mellomrom kan vi høre isen synge. Det er noe eget ved de kalde, klare vinterdagene.

Vi sitter ved bålet i ly av granskogen. Kulda kommer krypende, vi kjenner den. Bak oss har vi noen kilometer og frosne fletter. Det er Yngvild og Peive jeg er så heldig å ha som turkompiser denne gangen. Peive er en trekkhund, nærmere bestemt alaska husky, og det hele startet med at hun litt skeptisk beveget seg innover Blåmyra en stjerneklar kveld.

Takket være lokalkjente Yngvild dro vi til Nybygda i Ringsaker kommune. Det hører med til historien at jeg hadde “glemt” det ene og andre. Hadde ikke plass til både turutstyr og vanlige klær når jeg dro hjem til jul. I tillegg hadde jeg tenkt så lurt at jeg skulle skaffe meg det jeg manglet i Kristiansand, men det hendte ikke. Yngvild lo litt av meg der jeg kom og liksom skulle på tur uten både skibukse og gamasjer. Det viste seg at gamasjene mine lå i sekken hele turen, for de fant jeg når jeg kom på hybelen. Sånn går det når du skal pakke til alt på samme tid- litt dårlig rett og slett.

Tilbake til Nybygda og Blåmyra lurte vi på hvordan det skulle gå med Peive; hun virket svært utilpass. Yngvild lå i tet med Peive festet til hoftebeltet, og det så ut til at hun fikk løpt av seg noe av engstelsen. Himmelhvelvingen var som roligheten selv med blanke dryss fra en øvet hånd og en måne som krevde stadig mer av plassen. Grantoppene reiste seg ranke på hver side før de åpnet seg for myra som virkelig stod til navnet sitt denne kvelden- Blåmyra.  På vestsiden av myra slo vi leir og satte oss under ei furu, mens flammene spilte hypnotisk og lokket fram stemningsfull sang. Peive som hadde vært skeptisk til mye fant fort roen i teltet og det ble en god natts søvn.

15909679_1332307643488695_1822282267_n

Myrlandskap. Av Yngvild B.

Morgenen hilste oss med feiende vind som ristet utålmodig i teltet. Hetta ble snørt kraftig sammen og bøffen trukket over nesa. Ville tilstander var det ikke, men skjærende var kulda likevel. “Surt”, ble vi enige om. Denne dagen fikk vi kjenne hvor forvirrende myr- og skogorientering kan være. Vi var litt uenige om retningssans og konkluderte med at det er lett å surre i slikt terreng. Kart og kompass er fint i ha, men på et tidspunkt holdt vi på å miste det. Det var den ene kartmappa (uten kompass) som løsnet og lot seg bære av sted med vinden. Dette oppdaget vi ikke før under en stopp, og dette fikk pulsen til å øke noe. Riktignok hadde vi to kart, men likevel. Tenk om det samme hadde hendt under andre omstendigheter. Fysj. Vi fant heldigvis kartet og Yngvild laget en skikkelig svær knute for at det samme ikke skulle skje igjen- kartfestet var nemlig litt ødelagt. Med kartene gjenforent la vi i vei over myrer og gjennom skog: opptil flere ganger avbrutt av at vi måtte klø oss i hodet. Til slutt nådde vi frem til ei åpen myr og et langstrakt vann- Brumundsjøen.

nydelig-kveldslys

Temperaturen synker ved Brumundsjøen og bildet tas med vott- bildesjarm?

Vår bolig ble lagt utenfor naturreservatet og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd vi var langt inni villmarka. Et bål som knitret blant fjellgran. Fargespill og ensomhet.

Stillhet- lyden av stillhet.

Da Yngvild og jeg ruslet ned til vannet etter middagstider fikk vi dagens siste hilsen- et slørete, svakt nordlys.

Den neste dagen skulle bli vår kaldeste, men også svært vakker. Vi gikk langt, eller det føltes langt. Først innover mot Endelausmyrene (og gjett om jeg vil tilbake hit!), deretter fulgte vi våre egne spor tilbake. Ettersom det var min tur til å ha Peive suste vi av gårde bortover isen. (Peive kom seg betraktelig etterhvert, hun er visst litt redd nye omgivelser- særlig uten resten av flokken.) Det var herlig og friskt. Vi rastet når vi var over på myra igjen og nøt den lille solvarmen som var å få. Lunsjen ble ingen lang affære, men det var tid til både hundekos og frossen makrell i tomat. Ingen kan vel motstå en hundelabb og et hode på skjeive som bare roper: kos meg litt, da!

15782128_1332307316822061_923642053_n

Peive og jeg- vi har sust over isen. Av Yngvild B.

Resten av dagen ble kjølig. Vi måtte jevnlig stoppe for å få igang blodsirkulasjonen til fingrene, og det ble to litt innesluttede skikkelser innpakket i hetter som arbeidet seg mot St. Olav. Da vi kom fram og hadde fått i oss varm mat og drikke tok vi en tur langs skogsbilveien i området. Det varmet godt i føttene. Denne natta ble min varmeste, mens Yngvild derimot synes det var kaldere. En av de andre nettene var det omvendt. Uansett, vi sov godt alle tre, og Peive lå like rolig som de andre nettene. Neste morgen timet vi det skikkelig bra med ankomsten til Yngvilds mor. Vi var der samtidig innenfor en margin på ett minutt eller to. Så heldige var vi som fikk skyss både til og fra, og dermed kunne gå denne turen. Takk for skyss og varm kakao i bilen! Og takk for turen Yngvild og Peive. (Peive ble etter turen lykkelig gjenforent med flokken, en opplevelse rikere.)

yngvild-pa-myrene

Lange skygger og Yngvild med hvite fletter

Av Christina L.I

 

 

Advertisements