Rytmeskifte

2017-01-31-16-54-31

Hjertet banker saktere, pulsen senkes. Landskapet kles i hvitt som for å bevares og beskyttes. Rødmende farger har for lengst gitt seg hen til den nye årstiden. Noen får beholde sin drakt gjennom den lange søvnen, og står frem over myrer og heier. Det er furua med sine snodde greiner og grana med sin rake rygg. Men her er ikke som andre steder. Her finner du de gamle generasjonene som har vist vei gjennom årenes løp og som enten vrir og vender på seg fulle av visdom, eller som står stødigere og med flere lavkledde greiner enn sine artsfrender.

Hvis man lytter lenge kan man nesten høre hjerteslagene- så sakte, så stille, men aldri borte. Det er en annen rytme, og verden måles i lys og mørke, vær og vind, kulde og varme. Å dra på tur på denne tiden av året er å senke tempoet, la hjertet slå saktere og å kjenne på stillheten. Visst er der dyreliv og en søvn er ingen passiv tilstand, men det kan være overveldende å kjenne på de dype kreftene og det ordløse språket: å gi seg hen til naturens rytme.

Så var det meg, da. Hvor kommer jeg oppi det hele og hvor var det jeg skulle? Jeg reiste spent oppover med toget med Snåsa som endestasjon. Jeg skulle tilbake til Blåfjella- Skjækerfjella, nasjonalparken i Nord-Trøndelag, som hadde stjålet mange tanker siden forrige besøk. Med kartet i fanget forsøkte jeg å skaffe meg en oversikt over mulige rutevalg, men for meg selv tenkte jeg: er det virkelig sant? Skal jeg virkelig dit? For er det ikke gjerne slik at når du har tenkt, planlagt og drømt deg et sted, det være seg storby eller naturområde, så kan det føles litt uvirkelig faktisk å være underveis? Jeg hadde tørket mat, pakket og forberedt meg og skulle nå vekk fra studielivet og ut i villmarka- i to uker. Alene. Tullet jeg?

De første kilometrene blir tilbakelagt på en nedsnødd skogsbilvei, men allerede kjenner jeg at skillet er nådd. Jeg er i naturen nå, og blir minnet på at her regjerer ikke vi- heldigvis. Forstå meg rett, det er mye jeg verdsetter ved det siviliserte liv, men visse ting har blitt glemt og visket ut i det altoppslukende teknologiske og ressurskrevende samfunnet. Som resultat mister vi lett dybden og røttene, og glemmer at alle tjener mest på et liv i samspill med naturen. Vel, jeg er ikke her for å kaste samfunnet i et utpreget dårlig lys, for bildet er mye mer nyansert enn hva jeg klarer å presentere. Likevel, vi har vel alle merket det? At stresset regjerer og tida aldri strekker til; at naturen kommer sist i mange av avgjørelsene. Dette er en virkelighet vi selv har skapt, eller heller, blitt fanget i. Når jeg vandrer langs denne skogsbilveien og hører elva bryte seg gjennom isen, så blekner alt dette. Jeg kjenner en annen rytme, hører andre stemmer. Føler meg både fremmed og en del av det på samme tid. Men roen kjennes riktig: den dype roen og samhørigheten.

2017-01-30-14-29-45

Å dra på tur alene er ikke bare-bare. Er det noe man har nok av på en slik tur så er det nettopp tid. Tid til å tenke, betrakte, observere: være. Kanskje litt vel mye tid, faktisk. Selvsagt kan man fylle dagene, fordi å tørre å lene seg tilbake mentalt kan rett og slett være litt skremmende. Det er mange kroker å utforske i eget sinn og selv opplevde jeg å virkelig måtte gå dypt for å holde meg oppe. Jeg hadde det verken vondt eller særlig kjipt, det var mer overveldende. Dette var tross alt første gang jeg tok steget og la i vei alene i vintermånedene, og man skal kunne sine saker for å gjøre det. Alle kan få det til, men jeg kjente på dette med å stole på egne ferdigheter- hvor viktig det er. Rent praktisk, men vel så mye mentalt. Og det var mentalt jeg fikk brynet meg denne gangen.

*

Oppe i dalen og fremme ved nasjonalparkgrensa slår jeg leir på ei lita myr. Rolig himmel dekket av skyer og en mild temperatur preger denne første dagen. Dagene som følger bringer meg oppover i skikkelig myrterreng i den gamle nasjonalparken Gressåmoen (som nå er utvidet til dagens Blåfjella-Skjækerfjella). Her får jeg bryne meg på orienteringsfronten, og det tar noen forsøk før jeg blir enig i kartets definisjon av myr og skogholt. Det er jo både glissen skog og mindre markerte myrer. Lett å surre litt om man slurver! Sola glimter med sitt fravær, men noen dager etter turstart får jeg noen solnedganger gode som gull. Røde som blod eller gylne som en mørk Golden retriever. Det er kjærkomne farger i et vinterkledd landskap.

2017-01-31-17-55-34

Rester av en solnedgang rød som blod

I den ene leiren sitter jeg like ovenfor islagte Litlandorsjøen, blant glissen furuskog, og varmer meg ved bålet. Det lyser intenst og brenner hurtig som furu gjerne gjør. Jeg kikker opp mot himmelen der flere og flere stjerner åpenbarer seg blant skydekket. Månen trer frem, og etterhvert også et svakt, grønt skjær. Først dust og rolig, så lekende og kraftig før det forsvinner bak et tynt skylag. Denne stunden gir opphav til en sang, men presentert her blir det vel mer som et lite dikt:

Nordlyset, nordlyset skinner matt

Dypmørket over et land har dratt

Armene brer seg i vinternatt

og Nordstjerna peker mot himlens skatt.

2017-01-31-23-13-40

Kveldsstund

2017-01-31-21-47-13

Et bål kan varme på flere vis

Fra Litlandorsjøen cruiser jeg og pulken innom storebror Andorsjøen som får meg til å tenke på kano og sommer. Det gjør forresten flere av vannene her. Videre orienterer jeg meg mot et vann kalt Gauptjønna, og dette blir siste stopp før fjellet. Planen er å dra innover mot et fjell som samene anser som hellig, nemlig Lurusneisa/ Tjohkele. Det blir ikke helt som planlagt. Jeg følger en skikkelig dyp kløft- et elvegjel- oppover fra skoggrensa og slår leir i ly for den bitende vinden. Den har ikke mange varme ord å komme med nå tydeligvis, og jeg velger å holde den litt på avstand. Etter en hviledag iblant vakre nedføykede pinner av noen trær er dagen kommet for å møte vinden midt mot. For det er slik det blåser: midt i mot. Jeg tror jeg ser ut som en ekspedisjonsdeltaker denne dagen, og liker tanken. Hvem synes vel ikke det er stilig å assosiere seg med de barske polarheltene (menn og kvinner) en gang i blant?

Men hvorfor går det ikke som planlagt, da? Jo, jeg kommer meg opp på fjellet og selvsagt øker vinden kraftig. Fra bris til kuling. Det blir slitsomt i lengden, kan du si. Kursen innover mot det hellige fjellet er uheldig med tanke på vindretningen. Etter å ha sittet sammenkrøket under lunsjen (i ly for så vidt) ønsker jeg bare å komme meg til helsikke ned av fjellet. Jeg befinner meg ved et lite vann kalt Gaasejaevrie som jeg og to venninner oppkalte pulken vår etter, og distansen ned til skogen herfra er ikke så lang. Det føyker kraftig og sola blir tidvis borte blant vekselvis horisontalt snødrev og skyer. Pulken og jeg suser om kapp med vinden i ryggen, og jubler av glede når skoggrensa møter øyet.

 

De neste dagene biter kulda seg fast i landskapet. Jeg holder til i Seisjødalen, i dette tidsrommet. Ei natt tilbringes under ei gran med et tett, grønt underskjørt. Deretter blir det to netter ved Seisjøen. Her ser jeg endelig DYR! Før jeg krysser vannet blir jeg oppmerksom på to elger som står ved iskanten på motsatt bredde. Det varmer langt inni sjela og jeg fryser i bevegelsen best jeg kan for ikke å skremme dem. Nettene ved Seisjøen blir de desidert kaldeste. Kulda puster meg velvillig i ansiktet og sniker seg under klærne. Den byr også på eventyrlig lys i skumringen med blå og grønne toner, eller røde og rosa.

Avslutningsvis tilbringer jeg siste natta i et skogholt like ved der jeg skal bli hentet med taxi. Skogholtet byr på noen av de beste bålforholdene på hele turen. Tørr gran i alle størrelser nærmest velter i fanget på meg. Til tross for et livlig bål denne kvelden kjenner jeg at det skal bli godt med andre impulser. Det er ikke bålet, eller de vakre omgivelsene som er problemet, men mangelen på impulser i form av liv og samtale. Også det faktum å kunne slappe av i visshet om at man er varm og trygg. Det har vært en spennende tur, men mentalt krevende, som du sikkert har oppfattet. Tanker om sommerturer, eller turer under enklere forhold har forekommet hyppig, men likevel, det er lite som er så givende som en vintertur- bare på helt andre måter.

This slideshow requires JavaScript.

Villmarkshilsen og god tur!

Christina L. I

 

 

 

Advertisements